lørdag 23. april 2011

The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Tittel: The Wise Man's Fear
Forfatter: Patrick Rothfuss  
Serie/trilogi: The Kingkiller Chronicle
Sjanger: Fantasy
Forlag: Gollanzc
Sider: 994
Utgitt: 2011
Kilde: Kjøpt

Da jeg leste The Name of the Wind ble jeg fasinert av den verdenen og de menneskene Rothfuss hadde skapt. Verdenen føltes fullstendig istedenfor som en kulisse, noe som lett kunne ha skjedd i mindre kyndige hender, og menneskene var relaterbare, gjenkjennelige. Det var dessuten god driv i historien; den sto aldri stille, men ingenting føltes som bare fyll heller. Så jeg gledet meg til å starte på bok 2 da den (endelig) landet i postkassa.

Det er ingen tvil om at Rothfuss er en god forfatter og historieforteller; det er bra flyt i språket hans, rollefigurene er ikke flate, og det går tydelig fram at mye tid og omsorg har godt med til å skape en fullstendig verden med ulike språk, religioner, pengesystem, normer etc. Dette kom tydelig fram i The Name of the Wind, hvor ikke et ord er bortkastet og alt er så gjennomført. Jeg tror det er noe av problemet jeg hadde med The Wise Man's Fear: forventningene mine var veldig høye, nettopp på grunn av kvaliteten på den foregående boka, og jeg trodde jeg visste hva jeg kunne forvente. The Wise Man's Fear er en god bok, den er velskrevet og det var artig å møte igjen Wil, Sim, Fela og alle de andre. Men for meg er det noe som manglet sammenlignet med The Name of the Wind.

I store deler av Wise Man... var Kvothe ute og reiste, han viser igjen og igjen at det er få ting han ikke kan ta til seg raskt, om han ikke kan dem allerede, og at han har større krefter enn de fleste. Etter en stund ble dette nesten litt latterlig. Ja, det gikk tydelig frem fra bok 1 at Kvothe var eksepsjonell, men jeg synes det ble litt mye når en 16-åring, blandt annet, er flinkere til å lede enn erfarne soldater og så fantastisk i senga at en tusenåring fae blir imponert. Hadde Kvothe vært noen år eldre og hatt mer erfaring hadde jeg nok hatt lettere for å tro på sansynligheten i dette.

For meg er den beste delen av boka er delene av handlingen som foregår på universitetet, hvor vennene til Kvothe er, for de gir Kvothe (og boka) en dimensjon han trenger for å unngå å bli flat eller en MartyStu.

Velskreven bok med solid handling og absolutt verd å lese, men den når ikke helt opp til The Name of the Wind.

Noen andre som har lest boka ennå? Hva synes dere?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...